André Franquin

Sorte sider

Tilde C

Jeg tror det var Nemi-bladene som introduserte meg til Franquin og hans Sorte Sider (Idées Noires) som tenåring. Jeg vet folk anbefaler lesere å gjøre seg kjent med hans mer lystige verker som Viggo (Gaston), Spiralis (Marsupilami) og Sprint (Spirou) for å virkelig sette pris på hvor sorte hans sorte tanker er i kontrast, men den kullsvarte humoren fascinerte og appelerte til meg helt uten kontekst den gangen. Jeg hadde aldri sett så elegant utformede vitsestriper med så kullsvart humor før. Innvoller spruter, jorden eksploderer, menn dingler i galgeløkker, alt utført i stilren belgisk monokromatisk tegneseriestil. Tørre og kyniske punchliner om korrupsjon, kapitalisme, forurensning, undertrykkelse, (veldig mange om) jegere, hvor poenget er like mye hvor absurd det hele er som hvor nyttesløst det er at mennesker ikke kan forstå hvorhen det går med verden.

Blir det litt vel tenåringsaktig og ensforming når man setter seg ned og leser hele samlingen i ett? Ja, det må være lov å si det. Den norske oversettelsen er ikke dårlig heller, men bærer litt preg av den norske siderompa oversettertradisjonen for tegneserier der figurer heter sånt som Gunnar Karlsen og alle snakker med en blanding av pent Oslomål anno 1938 og brei slang. Lydeffektene er fremdeles skrevet på fransk, som jeg ikke har en spesiell mening om annet enn at jeg definitivt la merke til det.

Jeg liker fremdeles Franquin's strek og bitre, oppgitte vitser -- men den som fikk meg til å le mest var en detalj i starten av en side der en prest holder opp et kors, for så å svinge det rundt mens han lager flylyder i neste rute. Det er godt med litt avveksling også.

Sorte sider

Reviews